Å skrive er å se

Comment

Å skrive er å se

Det hender at jeg tenker at det er umoderne å skrive romaner. Romanene kommer ikke til å vare, folk vil ikke ha dem lenger, de tar for lang tid å lese, det er noe feil med formatet. Romanen er for lang, novellen også, for den saks skyld. Alt som skal sies kan sies på Twitter. Alt som er å si om folk som går omkring og tenker på sitt i Norge, er dessuten sagt, tenker jeg også. Alt som er verdt å si om nåtiden er sagt. Alt er sagt om det som har vært, og det er skrevet så mange dystopier at det meste er sagt om fremtiden også.

 

Det er ensomt å skrive, hodet blir fullt tvil og motstand, kanskje særlig for en forfatter i etableringsfasen, som kom sent i gang, og som ikke akkurat selger i bøtter og spann heller. Og da hender det jeg tenker: jeg gir opp, det er bortkastet, jeg åpner heller en Twitter-konto.

 Men så hender det også, kanskje særlig når jeg har skrevet noe jeg er fornøyd med, et avsnitt i nettopp den romanen jeg likevel holder på med å skrive, eller en setning, eller bare et ord, at det skjer noe. Plutselig fikk jeg brukt det ordet, satt det inn i en sammenheng som fikk meg til å se noe på en annen måte, en jeg ikke hadde sett før. Grensenytte, for eksempel. I forrige uke brukte jeg ordet grensenytte i det som forhåpentligvis skal bli den nye romanen min. Ordet er hentet fra økonomiens verden og betyr økning i nytte som følge av én enhets økning i forbruket av godet. I den sammenhengen jeg satte det, fikk det en annen betydning og det sa noe om situasjonen hovedpersonen befant seg i som jeg ikke hadde tenkt på før.

Når jeg skriver, tenker jeg på hva det vil si å være et menneske, men jeg gjør det på en annen måte enn det filosofien eller vitenskapen gjør. Litteraturen muliggjør en annen type tenkning, en som har med innlevelse å gjøre. Speilnevronene i hjernen vår er enkelt sagt det som får oss å føle det andre mennesker føler, i stedet for bevisst å tenke og resonnere oss frem til det. Det som skjer i den andres kropp, speiles i min egen. Jeg ser for meg at speilnevronene aktiveres når jeg skriver og når jeg leser litteratur. Jeg lever meg inn i det jeg skriver, ikke bare med tankene, men med kroppen også. Å lese og å skrive skjønnlitteratur er å tre inn i en annen kropp, et annet hode, en annen virkelighet. Ikke bare som i å leve seg inn i, men som å leve inne i.

Når jeg begynner å jobbe med en ny bok, famler jeg. Jeg vet ikke hva den skal handle om, eller hvem hun er som jeg skal skrive om. Kanskje har jeg sett henne for meg i en situasjon, sammen med noen andre karakterer, men jeg vet svært lite. I den fasen kjenner jeg henne ikke, jeg vet ikke hvordan hun vil reagere i møte med en annen karakter, for eksempel. Når jeg skriver må jeg hele tiden tenke: Er hun slik eller slik? Men etter en stund, begynner det å utpeke seg en retning. Jeg merker hvor jeg vil, og jeg kjenner plutselig hovedpersonen. Hvordan eller hvorfor kan jeg ikke forklare, men det jeg skriver om henne, oppleves med ett som sant: Sånn er hun. Dette gjør hun, dette sier hun.

Slik er det med den romanen jeg holder på å skrive nå. Jeg visste ikke så mye om hva jeg ville da jeg begynte, men nå vet hvordan det er å være henne. Hovedpersonen bor på en hybel i Bergen og jeg følger henne i noen uker om høsten. Jeg beveger meg med henne gjennom Bergen i regnet. Jeg er inne på hybelen hun bor på. Jeg kjenner hvordan det er å være i den situasjonen hun er i: Hvordan det er ikke å føle seg hjemme, ikke å høre til.

Jeg skriver her, nå, i denne konteksten. Jeg vet ikke nok. Det er mye jeg ikke vet om samtiden, om medmenneskene mine, om meg selv. Når jeg skriver, får jeg vite mer, jeg får se med et annet blikk, med den andres blikk. Jeg får se noe jeg ikke visste om fra før. Og når det skjer, glemmer jeg det jeg tenker de dagene jeg tviler på romanen og litteraturen. 

Benedicte Meyer Kroneberg

Comment

Hamsun og Norge  - Om norsk forsknings ghettomentalitet

Comment

Hamsun og Norge - Om norsk forsknings ghettomentalitet

NORSK HAMSUN-FORSKNING BEFINNER SEG FREMDELES I EN GHETTO - NOE DE NYLIG AVSLUTTEDE HAMSUNDAGENE ER ET GODT BEVIS PÅ.

Dette skriver Frode Saugestad i sin kronikk i Dagbladet i dag 9. august. Under følger kronikken i sin helhet. Kronikken er bestilt av oss og følger det som Saugestad skal snakke om på sitt foredrag/kåseri klokken 11:30 på Cafe Ibsen torsdag 14 august på vår festival. God lesning! :


 

Ble det hele oppfattet som jammerlyd? Og hvor var Frøken Andersen? Var det ingen som ropte bravo fordi mitt foredrag (les angrep), var fullt av simple effekter, forførende føleri kun for å skjule at jeg selv ikke hadde noe nytt og spennende på hjertet? Hvorfor var det ingen som så mitt felespill som et forsøk på å tråkke djevelen på halen? Jeg ville jo forbause verden, man vil jo ikke genere seg må vite.

På den internasjonale Hamsun-konferansen ved Universitetet i Oslo 2009 holdt jeg et foredrag hvor jeg spurte hvorfor det kunne være slik at nesten 95% av all forskning på Hamsun i Norge handler om teori og/eller ideologi (politikk, kjønn, religion, natur, nazisme, vitalisme)? Hvorfor den manglende interessen for å lese vår største dikter opp mot alle de internasjonale kanoner han har påvirket direkte eller indirekte?

Ser man på norsk Hamsun forskning siden hans død, er det en fagdisiplin, som fremstår som komisk og latterlig for alle som ikke er forpliktet, og langt mer har investert sine liv i denne navlebeskuende ortodoksi. Følelsene har kastet empirien, og enda viktigere, nysgjerrigheten på havet.

Med skiftende trendy og superintellektuelle teorier om drømmer, skyld, det ubevisste, det underbeviste har de overbeviste skullet avsløre hvem denne Knut egentlig var, og hvordan han med forførende effektmakeri, lenge klarte å skjule hans sanne, farlige og ekle vesen, hans ideologi. Med andre ord en litteraturforskning som er gjennomsyret av demokratiske nyttehensyn, av de gode og fordelaktige ting som skal undervise og oppdra pliktoppfyllende og nyttige borgere og medmennesker, og drevet frem av følelser.

Beklageligvis var det også nettopp det jeg oppfatter som en total mangel på nysgjerrighet, på åpenhet, på raushet som fikk meg til å miste lysten til å være en del av et slikt miljø. Med noen hederlige unntak (John, Britt, Per Thomas og Irene) har alle dører vært lukket, og i motsetning til Glahn skyter jeg ikke meg selv i foten for å vinne over en som ikke ønsker meg.

Og jeg overraskes stadig over hvorfor der er slik her hjemme at man i 2014 fremdeles bakbindes av dualismens tvangstrøye og ikke klarer å skille diktning og virkelighet, at en ordsmed ikke nødvendigvis sitter med erkjennelsens essens, eller som Hamsun selv uttalte ved flere anledninger «jeg er ingen Autoritet». Denne diskusjonen (drevet av følelser ikke fornuft) blusset nylig opp igjen da Peter Handke ble tildelt Den internasjonale Ibsenprisen i vår. På samme måte som Hamsuns flørt med nazi-Tyskland ville forblitt en fotnote i norsk historie om han ikke var vår viktigste forfatter med avgjørende innflytelse både på den moderne og den post-moderne romanen, ville Handkes smakløse forsvar for serbisk nasjonalisme og krigsforbrytere, vært oss ukjent om han ikke var en betydelig forfatter.

Det er jo også derfor, som Aasmund Brynhildsen så treffende beskriver, at en forfatter bare kan fortelle oss hans egen sannhet gjennom kunstverket, og ikke hans tanker og filosoferinger om samfunn og politikk, for det er ikke folket mottakelige for.

At enkelte enkle sjeler ikke er i stand til å forstå at ”sannheten” har sin begrensning til kunsten, er og skal ikke være kunstnerens ansvar. Her hjemme ble dette veldig tydelig i kjølvannet av 22. juli, der mange forfattere (som ikke vedkjenner seg at poetokratiet er steindødt) kom flagrende med tanker og analyser om gjerningsmannen, oss som mennesker og samfunn så grunne at hadde de ikke hatt håndverket til å forme vakre setninger, og til dels berømmelsen,  ville ingen tatt seg bryet med å lese.

Hjertet slår fortere enn tankene forstår, og slik forpurres vår analytiske evner, både i kjærligheten og i krigen. Derfor er det ikke slik Fredrik Wandrup prøver å bille oss inn at det er nazisten Hamsun som hedres med egen festival. Det er forfatteren Hamsun, ferdig snakka! Men dessverre klarer heller ikke Hamsundagene i år å vriste seg fri fra ideologiens lenker, og med paneler som Berømt og fordømt er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det norske Hamsun miljøet og oppleves som en ghetto med dertil hørende snever mentalitet og interesseområde. En artikkel av Tore Rem i siste nummer av Vagant (som også var planlagt som panel på Hamsundagene) bekrefter dette når han skriver at «Knut Hamsuns tragedie var at han ikke skulle nøye seg med litteraturens stillferdige autorietet. Han valgte etter hvert den ytre autoriteten, forfatterhøvdingens, profetens, berømmelsen». Men, og dette er jo hele essensen, denne tragedien er jo bare en tragedie for det norske folk, for forskere, kritikere, og absolutt ikke for Hamsun selv, og det kan man lese gjennom hele forfatterskapet, gjennom hans harselas med poetokratiet, og ikke minst i Paa gjengrodde stier.

Så når forfattere og kritikere snakker med hjertet og ikke hodet så er det best å styre unna, for en persons moralske indignasjon er sjelden egnet til å si noe fornuftig om en hendelse eller en historisk skikkelse, langt mindre om en bok, noe de senere års norsk litteraturkritkk har lidd under: 1. Person-kritikeren. For der dikteren dikter med hjertet, må observatørene la intellektet styre pennen.

Kjernen i å forstå Hamsun ligger nettopp i at han var fullstendig klar over at han ved sine tekster tok livet av poetokratiet, og nøt det, som han skrev i sin kritikk av Ibsen til den danske forfatteren Ove Rode: "Vær ogsaa saa venlig at sige os Deres Mening om Ibsens Indflydelse paa Rishøsten i Indien eller paa Himmelklodernes Baner"

Med dette i bakhodet, kunne jeg så forvente at reaksjonære og besteborgelige Hamsun-eksperter, skulle reise seg og rope bravo når jeg malte fanden på veggen? Når jeg påpekte at store deler av deres liv som forskere faktisk handler om noe så lite som å prøve å finne noe som, med god velvilje, kan tenkes å peke tilbake på en noe essensielt i en kunstners virke, et foræderi ikke mot land og folk, men mot sin egen stand og håndverk.? Jo det kunne jeg, for jeg hadde jo tiltro til dem som medmennesker som kanskje ville se sannheten, ikke som kritikk, men som en hjelpende hånd ut fra den blindgate og glemsel de faglitterært befinner seg i, og for å berike dem selv og deres forskning.

For de kan vel sin Hamsun; som han skrev i et brev til Edvard Brandes i 1888 “Jeg havde ikke villet skrive for Nordmænd[…] jeg har villet skrive for Mennesker hvorsomhelst de fantes.”

 

Frode Saugestad. forfatter, forsker og Hamsun-ekspert og skal holde foredraget "Provinsiell Norsk Hamsun-lesning?" ved Ibsen- Hamsundagene i Grimstad.

Comment