Her kan du lese vinnerteksten, Gud, Satan og Shakespeare av Daniel Grønn Moen, samt to av tekstene som fikk hederlig omtale.

ÅRETS VINNERTEKST 2019

Gud, Satan og William Shakespeare

Av Daniel Nicolai Grønn Moen

Hevn, hevngjerrig, hevnsfylt hevnhistorie. 

Hvorfor det spør du?
Hevn trenger ikke være et sånt negativt ord, for hevnen trenger ikke gjøre en flue fortred. Han hevner seg jo på litt av hvert, historien er en hevnhistorie. Men det er noe mer også.

Terje Vigen tynges av hjelpeløshet, uten evne til å handle. Han har ingen valg og ingen frihet. Han er fange på en engelsk korvett. Dømt for evig til null, niks, nada. Lenket fast i avgrunnen. Ingen materielle ting kan fylle den. Det er selvrealisering som står for dør. Han viser at han aldri velger hverken hevn eller gunst over nåde, selv med skjebnen i sin egen gråsprengte hånd. Neste stopp; Sorgens dal. «Hva skal du der?» Har en rødmalt hytte med gulrutete-gardiner og solsikker bak. Kone og en datter på 3 år. Du skulle sett hvordan hun hopper av glede, og kjent barnekinnet hennes mot ditt, når hun trenger trøst. Å for et mareritt, men det er dit jeg skal.


Et lite barn. Hun var født til et liv i fattigdom. Men det var min fattigdom, og lykken var der

fremdeles. Å være ansvarlig for noe så hjelpeløst, så uskyldig. Å, det er ikke en ting jeg ikke ville gjort for henne. Det er forferdelig å vite at den samme dårlige hånden livet har gitt oss, er den samme jeg gir videre. Tenk å ikke kunne gi henne det engang. En riktig fin lærer ville hun blitt, for alle fortalte så varmt om henne. Hun er så smart Terje, bare vent og se, hun vil bli noe stort, det sier jeg deg.» Tårer av glede, eller tårer av sorg? For gråsprengte øyne er det ikke lett å vite, men det gjorde godt likevel. Men hun ble ingen lærer, fikk aldri snakket om hvor fort årene går, når man har så mye å henge fingrene i, men årene er som sirup, Anna. Ser du ikke det. Det er glede man kaster på ilden, uten den står togvognen stille. Engelskmannen brant kortstokken opp, du har tapt, gå hjem. Til din tomme, rødmalte hytte. Med gardinene trekt for, med visne blomster bak.


Terje var livredd. Han var liv-redd. Ikke for sitt eget, nei ta det men ikke våg å gå i nærheten, ikke rør deg en tomme. Han vil knekke hvert bein i din kropp, se deg lide uten nåde, hvis du så mye som krummer et hår på Annas hode. Kast loss, for uten et hjem ville ingen kunne redde skuta, rett til bunns, tjohei. Det finnes ingen havn, bare hav. Ingen havn på tusen nautiske mil. 


Hva gjør et hus til et hjem? Familie. Barnesmil, barnelatter, barnesko, men også trøst og næring, varme og hvile, barn og viv. Terje ble tom uten dem, sjelen rumlet. En gråhåret hardbarket sjømann, et gjenferd av mannen han engang var. Uten nestekjærlighet eller tilgivelsesevne. Hvordan kunne verden gjøre noe slikt? Hvordan kan Gud være allmektig og god hvis han rammer slike uskyldige menn med en skjebne verre enn døden. Sorgen slo deg til rette, en ny stormakt viste seg, nå var de tre, Gud, Satan og William Shakespeare.


Hun ville vært syv nå, riktig fin skolealder. En sliten hvit kjole var alt vi kunne gitt henne. Men selv i det ville hun vært den vakreste ting. Han var sikker på det. Noen tror de døde tar plass blant stjernene, Terje kunne ikke slikt. Anna hvor er Karlsvogna? Hun ville smilt, han hadde sett det i stjernene. 


Du engelskmann av beste rang, visste du at Anna betyr nåde? Morsomt at datteren din endte opp med samme navn. At nåden igjen står så nær Terje Vigen, det er jo kun ved en virkelig gal gjerning man kan vise nåde. Se der er hun. I sin mors armer. En Anna var alt som skulle til. Båten la endelig til havn.


La teaterforhenget falle, for Terje bukker dypt.

Turist i klaustrofobisk jungel

Av Maria Liabø

Vi setter inn sprøyten klokken ti. Det pleier å gjøre meg svimmel. Da holder pappa hånden min. Jeg klemmer den. Hardt. Nesten så hardt at den blir blå i etterkant. Men han bryr seg ikke. Han bare smiler til meg, og holder fast. Det snille fjeset hans, med de store øynene og den lille nesen. Det litt for breie mellomrommet mellom fortennene hans når han smiler. Men det er greit, han holder hånden min. I dag er siste gang jeg skal få perler på smykket mitt. Det har vi avtalt, Kirsten og jeg. Det er snart fullt. Jeg har noen grønne, men de fleste er andre farger. De grønne betyr «mot» og de er de viktigste, det hadde Kirsten sagt. Jeg fikk lov å flette det lange håret hennes. Det var tykt. Å vende hendene i det var som å spise marshmellows, eller som å springe i et svømmebasseng. 

Mamma kom innom en gang iblant. Hun kom alltid i den svarte dressjakken. Den oppslukende PC-skjermen hennes ville jeg ikke se, så hun kunne heller bare holde seg på kontoret. PC-en bar på for mye virus. Virus som tok opp altfor mye tid av livene til folk. Det kunne like godt bare legges bort. Å tilbringe litt tid sammen hadde vært fint, men det var vel for mye å be om. 


Men det gikk fint, pappa var jo der. Han kunne makte å se slangene i jungelen jeg befant meg i. Selv om alt var surrete og uklart kunne jeg rømme fra panteren. Men han var rask. Raskere enn meg, oftest. I dag skulle vi ha et nytt res – og jeg hadde tenkt vinne.  


Rundt meg var det ekle, gule vegger. Ingen pynt, ingen bilder, ingenting. Klaustrofobien tok ofte tak i meg. Jeg var fanget i en gul, liten boks med lokk over seg. Umulig å unnslippe. Ved siden av meg stod det en enkel, hvit seng året rundt. Den ble sjeldent fylt over lengre perioder. Det var en gang en jente der som het Anna. Hun ble værende litt lenger enn de andre. Boksen ble på en måte lettere å puste i når vi var flere. Lokket ble holdt litt på gløtt. Anna fortalte om historier fra før internettet kom. De handlet ofte om gamle tekster hun hadde lest. Hun pleide å si; «Dette er din vei. Bare du skal gå den». Det limte seg fast i bakhodet. Hun var smart. Hun hadde dratt hjem igjen nå.


I dag skulle vi gå en tur i parken, jeg og pappa. Det var ikke så ofte at jeg fikk gå så langt, men i dag hadde Kirsten sagt at det var greit. Hun hadde sagt at vi måtte snakke om det viktige temaet når jeg kom tilbake, så dette kunne jeg unne meg. Hun hadde smilt. Bevisst. Dørene åpnet seg automatisk, men jeg ville ta bakveien. Skyve de tunge dørene opp. Føle på den motstanden som faktisk gikk an å berøre. Jeg ville gå ned trappene, og springe rundt i uteluft. Utenfor jungelen. Jeg ville snakke med mennesker fra landsbyen. Jeg var ensom. Og det var ensomt å være ensom i en stor verden der bare slangene snakker til deg. Der venner bare er turister, ingenting er permanent. Bortsett fra den lille, gule boksen med ingenting i. Den var permanent. Jeg ville ha mer. Jeg ville fylle boksen med evige ting, som en hylle eller fargerike vaser. Jeg ville male veggen grønn, fordi det betyr mot. Jeg ville skifte de stygge, flekkete gardinene med noen blondegardiner. Men – uteluft i parken fikk holde for denne gang. 


Pappa kastet et sendebrett mot meg. Jeg tok den imot. Egentlig fikk jeg ikke lov kaste sendebrett. Jeg kunne skade meg, men vi begge to hadde innforstått oss med at det kanskje var her sendebrett-karrieren min skulle ende. Jeg hadde blitt farlig god også, faktisk. Og så hadde jeg trent opp pappa til å bli en nokså god lagspiller. Sendebrettet fløy gjennom luften som en sky i vinden. Jeg grep tak i den og sendte den tilbake. Vi holdt på en stund, men da gresset ble utydelig var det nok på tide å stoppe. Vi satte oss på vennebenken. Den var varm. Det hadde nettopp vært noen der. Det var en ganske kjølig oktoberdag, men solen varmet om gresset og trærne, og sivilisasjonen holdt liv i varmen på benken. 


Pappa kjøpte is til oss. Da jeg var liten hadde vi pleid å sitte på vennebenken og spise softis på lunka dager. Da smakte isen best. Det var ingen drypp eller søl, og det var ikke for kaldt eller for varmt. Det var kjølig i dag, men det fikk bare gå. Isen var dyppet i sjokoladepulver og tuttifrutti-strøssel. Jeg og pappa hadde alltid med en hemmelig ingrediens. Bestemors hjemmelagde karamellsaus. Det var fint. Selv om vi ikke snakket sammen kunne vi bare sitte der og smile begge to for vi visste at vi måtte nyte dette øyeblikket.

«Nå skal du få dra. Er du klar?», spurte Kirsten lavmeldt. Jeg nikket. Det var på tide å dra. Slippe den klaustrofobiske boksen. Dra hjem. Se mamma uten svart dressjakke og pappa uten blåmerker på hendene. Sende sendebrett i min egen hage. Pappas øyne ble enda større en før. Vannet ble som et forstørrelsesglass over dem. Det dryppet nedover kinnet hans. Drypp. Drypp. Jeg tørket det bort med genseren min. Mamma strøk meg over håret. Kirsten så rett inn til hjerteroten min, og det var som om vi snakket sammen, bare uten ord. 

«Dette er mitt valg. Jeg er sliten, la meg», svarte jeg. Blikkene jeg fikk fra dem var ubehagelige og beklagende. Pappas skjærende blikk. Dette var ikke deres feil, og jeg kunne overleve dette. Jeg kunne det, men var det det jeg ville? Anna hadde greid det.  

Anna. 

Jeg kom til å tenke på det hun pleide å si. 

«Dette er din vei. Bare du skal gå den». Men hvilken vei skulle jeg velge? Pappa klemte hånden min denne gangen. Det gjorde vondt. Det minte meg på at jeg fortsatt var i live. Hva jeg skulle gjøre med det var det ingen som visste. Ikke en gang jeg. Og ingen kunne hjelpe meg. Hjertet begynte å slå tre ganger så fort. Blodet gikk som en tornado rundt i kroppen min. Tankene strømmet på. Det var umulig å puste og ribbeina lukket seg igjen som en strips. Lungene fikk mindre og mindre pusterom. Jeg klarte ikke lenger å skille luften fra blodet. Alle arbeidsoppgavene som kroppen før hadde satt på autopilot var nå i mine hender. Det var umulig å styre flyet alene, uten bruksanvisning og veiledning. Rundt meg var bare tåke idet lyden dempet seg gradvis. Det eneste jeg kjente var pappas hånd, men så ble det stille en stund. Helt knyst. Lenge. Og jeg hadde ikke lenger noe valg. Så jeg slapp taket.

Øyhopping

Av Sissel Hauge

Kyrkjebenkene er kalde ein fredagsmorgon. Eg sit i finstasen og ved sida av meg ser eg nokre gamle, flekkete hender med to vakre ringar på. Farmor faldar henda og kikkar på meg. Eg faldar henda mine og, og presten seier noko fint. I fanget ligg eit ark. På arket er det eit bilete av Knut på neset og nokre fine songar. No syng me om sporvar som fell til jorda. Gud ser dei visst, men alle dei andre veit eg ikkje kva ser og ikkje ser. Det var ikkje så mange som ville sjå ein fallen sporv i dag. Det er tomt i benkeradene. Kista er staut og einsam der framme. Alle reiser seg, og kista blir boren ut. 


I eit hjørne av kyrkjegarden ser eg ei lita gravstøtte. Der ligg vesle-Olav. Eg hugsar den gongen då heile øya sørga. Bølgjer trekk seg alltid attende etter dei har strekt seg fram mot land. Angrar dei? 

 

Farmor legg rosa si på kista. Eg lurer på kva ho tenker på. Ho tenker så masse fint. Då ho vart innlagt på sjukehuset inne på fastlandet, skreiv me mange brev til kvarandre. Ho fortalde om dei ho var på avdeling med, korleis alt var når ho var ung og broren sin som døydde for mange år sidan. Ho saknar han nok ein del. Då farfar døydde, var grandonkelen min til stor hjelp og trøyst for farmor. Dei bytta på å lage middag annan kvar dag og farmor drakk kaffi hos han kvar einaste dag. Ho vaska kle for han. Han klipte plenen. Slikt skreiv farmor om.  

 

Her på kyrkjegarden kan ein sjå utover havet, kanskje heilt til Shetland, viss ein har veldig godt syn. Øya vår ligg langt ute i havet. Det er ei folksam øy med fiskarar, bønder, butikkarbeidarar, lærarar, familiar, ein ordførar, ein prest og ein rektor. Alle har båt, og på solrike dagar er sjøen strødd med små kjappe båtar med solbrente vaksne og skrålande ungdommar. Då vinkar kvar kaptein til den andre kapteinen og vi et reker eller pølser nede med nausta. Farmor og eg brukar å ligge på svaberga og lese i lag på slike dagar. Her på øya er det eg og farmor. Det er jo mange andre og, men det er berre eg og farmor som lagar vaflar til turistar i lag. Om sommaren kjem det alltid nokre turistar på besøk, folk frå fastlandet som er på øyhopping. Dei tek båt til ei øy, vandrar litt på den og tek båt til neste øy. Eg vinkar til turistane frå vindauget og av og til lagar eg og farmor vaflar til dei. Dei smiler og ser hyggelege og brune ut i andletet. Eg trur dei treng å ete ein vaffel hos ei farmor på ei ukjend øy.  

 

I dag er det ikkje ein varm sommardag, og det er berre nokre få båtar å sjå på havet. Øyra mine byrjar å bli frykteleg kalde. Eg lenar meg inntil farmor si store, varme kåpe. Vinden frå havet er ikkje snill. Du kjenner han igjen med ein gong du går ut av døra, kjenner den saltsmaken i lufta, at auga svir. Det bit i øyra dine, viss ikkje du har huska å ta på lue, men det gjer eg aldri sjølv om farmor masar om det kvar dag. Det gjer ho no og. «Du burde hatt på deg ei lue», mumlar ho og dreg meg nærmare seg.  

 

Eg ser på kista og den lille flokken rundt ho. Eg tenkjer på min eigen død. Ein gong skal eg døy og kven skal flokke seg rundt kista mi då? Vil farmor framleis vere her då? Eller blir det berre ein flokk av folk eg ikkje bryr meg så mykje om, som ikkje veit kva dei skal seie i minnetalen, som legg på ei rose berre fordi dei synest det ser bra ut? Kanskje det ikkje blir så ille. Det er vel alltid nokon som veit kva dei skal seie i minnetalen. Nokon som veit kva dei ser når dei ser på det biletet på eit program. Nokon veit akkurat kva som ein gong var bak dei auga. Nokon vil kanskje ikkje bry seg ein gong, eller late som dei ikkje bryr seg og at dei har det for travelt til å sjå på ei kiste ein liten time, men at dei framleis vil kikke bortom huset mitt, heilt sånn diskré for dei kjente meg jo ikkje, men dei visste kven eg var. Dei veit at ein gong budde det ei jente i det huset, og no ligg ho på gravplassen. Sånn er det på øya vår. Ein kjenner kanskje ikkje alle, men ein veit kven dei er, og ein huskar andletet deira. Ein huskar namna. Eg veit i alle fall at viss farmor døyr før meg, skal eg halde ein heidundrande tale og legge den finaste kransen på kista hennar. Ingen er meir glad i ho enn meg, og ho hadde gjort nett det same for meg. 

 

Presten hiv tre spadar med jord oppå kista og let igjen resten av arbeidet til kyrkjetenaren som har fått tak i ein gravemaskin. Alle går heim. Farmor held meg i armen. «No held eg fast i deg, så held du fast i meg.» seier ho og me går saman, arm i arm.