Om godhet / Om hevn. To essays

Intet menneskelig er meg fremmed, sa den romerske komediedikteren Terents for nesten 2300 år siden. Året 2019 er viet temaet Det felles menneskelige, og under Ibsen- og Hamsundagene dette året ble artistene invitert til å reflektere over felles menneskelige temaer som sorg og kjærlighet, hevn og godhet, begjær og ømhet. Her, om hevn og godhet.

Om godhet

Av Gunnar Wærness

Wærness er en prisbelønnet forfatter, poet, gjendikter og kabaretartist. Wærness er kalt «store vennlige poet», og det er fremfor alt en særegen empati med menneskene som skinner igjennom i hans diktning.
Dette essayet er skrevet for scenen og ble fremført under Ibsen- og Hamsun-dagene i Grimstad august 2019.

Skal man skryte av en unge for at den har lært å tørke seg i ræva? Skal man skryte av verdens kolonimakter for at de har erkjent at kolonialisme er ren og skjær kriminalitet?
Skal man klappe seg selv på skuldra for at man ikke dumper kvikksølv i skogen eller tipper et lass asbestplater i sjøen, eller lar vær å fly til thailand på ferie?
Blir Gretha Thunberg en bedre miljøprofet av å bruke ei uke på å seile til Amerika i seilbåt, eller er det bedre for miljøet at hun er effektiv og flyr ?
Eller skal vi bare si det enkelt og greit: Det er bra at du tørker deg i ræva, det er en kilde til glede, for det blir behageligere å sitte åtte timer i et bussete, og du får et greiere forhold til omverdenen.

Så det jeg skal ende opp med å ha sagt til dere i dag er at Godhet trenger ikke, og bør kanskje heller ikke være, en eksepsjonell gjerning, eller springe ut av særskilt velegnede moralske rettesnorer. Godhet er en praktisk, umerkverdig avståelse fra å leve på omgivelsens bekostning, det være seg en menneskelig, zoologisk eller botanisk omgivlse.

SITAT: Godhet er en praktisk, umerkverdig avståelse fra å leve på omgivelsens bekostning.

Godhet krever ikke eksepsjonell intelligens eller høy moral. En ganske vanlig idiot kan gjøre en god gjerning (og tørke seg i ræva), og gjør det stort sett hele tida, men da bare for sin egen del. Godheten er egentlig en hverdagslig og livsopprettholdende gjerning utført på vegne av en annen, man kan si at det er bålet av ens egen livsvilje og krav på verdighet som midlertidig varmer en annen en deg selv.
Dette har blitt synlig for meg, fordi jeg har nettopp gjort en typisk god gjerning. Jeg holder på å lage et bestillingverk for Stavanger kammermusikkfestival, i bytte mot at de finansierer boringen av en brønn i Mberengwa i Zimbabwe. Det var min idé. De gikk med på det. Jeg har skrevet kontrakt. Jeg fakset den ned til Zimbabwe for en måned siden. For to uker siden mottok jeg en video på WhatsApp som viser lærerkollegiet på Maringambizi Secondary High stå i ring, ute i solsteiken på den støvete skolegården, som i en slags improvisert avdukning eller snorklipping. De vrir på den unnselige krana som stikker opp i enden av ei nygravd grøft, og den knirker som en nyss omvridd vannkran skal, og sant og visst siprer det noen skvalpende dråper ned i et gammelt malingsspann som de har satt under kranen, før det begynner å renne mer jevnt og trutt. Så der står de og skyller hendene sine i aldeles vanlig rent rennende vann, det burde vært det vanligste av alt, men det er et spesielt øyeblikk, det er derfor de filmer, fordi det er første rennende vannet som har flytt på Maringambizi. Alt annet vann der i gården har vært pumpet opp for hånd og bært et bra stykke, eller i verste fall, i tørkeperioder også blitt hentet i en av nabobygdene.

De har siden skrevet med jevne mellomrom og takket meg, og Jeg har svart: takk Gud, svart at jeg også takker gud, jeg sier det for å avlede oppmerksomheten. Jeg sier: Jeg så en mulighet og tok den.

Jeg sier til dere, og dere vet at jeg har rett, og nå sier jeg det her, slik at dere vet at jeg vet at dere vet det aldeles åpenbare: Dette gjør meg ikke til et godt menneske, det tilfører ikke noe til min identitet eller endrer på hva jeg er. Bulgarerne har et ordtak: Gjør godt og deretter: kast det på sjøen! –  man skal altså kaste fra seg den gode handlingen så snart den er utført, som for å gi den tilbake til verden, fordi det er der den hører hjemme. Det gode skal ikke tilhøre eller smykke en privatperson, det gode skal være en del av verdens normaltilstand, som i utgangspunktet er overflod og dertil en delt overflod. For hvis verden skal klare å gi oss liv, så er dette satt ut i livet som et resultat av såkalt grunnleggende livsbetingelser, mat, vann, okay temperatur og så videre. Og i det beste av verdener er dette sammenfallende med det vi kalle eksistensminimum. Men eksistensminimum har klang av å være et knapt gode, eksistensminimum fremtrer innenfor en økonomi der mangelen er innskrevet som mer enn et potensiale, snarere et nødvendig onde.  


SITAT: Det gode skal ikke tilhøre eller smykke en privatperson, det gode skal være en del av verdens normaltilstand, som i utgangspunktet er overflod og dertil en delt overflod.

I løpet av disse minuttene er livsbetingelsenes iboende godhet, en slags livets eget brød og vann, en liten stripe skygge: Vi trenger denne grunnleggende godheten, vi blir vrak uten godhet.  Vannet på Maringambizi er ikke en god gjerning, det er en nødvendig gjerning, og dertil en lenge utsatt nødvendig gjerning, som skulle vært gjort for lenge siden.

Tenk på det i lys av at jeg samtidig som dette utspilles, ble nødet av kommunen der jeg bor, til å bytte ut septiktanken min fordi den er for gammel, den står i fare for å skape overgjødning i omgivelsene. Regningen kommer på det dobbelte av hva vannkranen i Maringambizi koster, og denne renovasjonen skal komme tre personer til gode, ikke sju hundre personer. Det er i hovedsak den samme transaksjonen og det samme objektet. Men når dette utspiller seg på innsiden av et system av formaliserte forventninger, så er det ikke en god gjerning, det er normalitet, det er ikke verdt oppmerksomhet. Hadde jeg i stedet sponset naboens septiktank, så hadde det likevel ikke blitt en god gjerning, det hadde blitt en tjeneste. Så at vannet renner på Maringambizi, det skulle ikke vært ei stor greie. Det er ikke ei stor greie, i dette huset alene kan det stå og fosse tretti vannkraner dag og natt.

Så dette blir derfor min definisjon av godhet: Godheten er en vanlig hverdagslig livsopprettholdende gjerning, utført på et annet sted enn vanlig. Godheten er en hverdag som gjenoppføres som eksepsjonell hendelse.

Kanskje kommer problemer i kjølvannet av dette vannet. Hva tenker de på Rubhawhu-skolen, om at de nå har vann på Maringambizi? Eller i Jeka, eller på Chegatu, eller i Musume, eller noen av de utallige andre skolene og småstedene som fortsatt ikke har vann, som fortsatt må gå pokker i vold og håndpumpe jordfarget suppe ut av gjenslammede stolpebrønner? Hva tenker de? Kommer de til å lykkes med å skape en hage inne på området, kommer de til å bli enige om hvordan overskuddet fra hagen skal fordeles, kommer dette vannet til å skape en ny situasjon på Maringambizi som ingen er forberedt på, kommer noen til å kapitalisere på dette vannet? Kommer det til å resultere i at flere bosetter seg der, kommer hele den sosiale balansen til å forrykkes nå som denne støvete avkroken har blitt gjenstand for en god gjerning, og derfor er å foretrekke fremfor avkroker som Rubhawhu, Chegatu, Jeka, Musume, som nå fremstår som uheldige – less fortunate.  

Alt godt kommer til å bli ødelagt
, sier den amerikanske psykologen Winnicott, som et ledd i et resonnement om at å vise barna godhet under oppveksten ikke kan beskytte dem mot verden. Implisitt blir det sagt: ondskap, mangel, fortvilelse, det kommer uansett. Det som ikke nødvendigvis innfinner seg, er godheten. Derfor er det den vi må legge til rette for, gjennom å gi godheten tilgang til våre hender og dermed tilgang til vår gjerning. All vanlighet, all godhet, vil før eller senere møte sin motsetning: unntaket og ulykken.

Kulturen er mest opptatt av det motsatte av godhet: den onde gjerningen, forbrytelsen, bruddet med vanligheten. History Channel handler ikke om kokekar og potteskår, den burde egentlig ha hett Hitler-tv, ondskap som tidtrøyte.  På Netflix  vises nyproduserte biopics av Ted Bundy, Unabomber, OJ Simpson, El Chapo, Stalin, vi lar oss underholde på leting etter et svar, et motiv, en psykologi som skal gjøre mordene til et logisk sluttpunkt på en kausal kjede av uttenkte motiver. Vi vil så gjerne finne en essens i ondskapen, noe som skal røpe at den har en mening, og at den derfor kan forutsees og forhandles med. At den ikke er en ulykke, eller et fravær av selvkontroll, eller en tilfeldig og abrupt selvgenerert hendelse på lik linje med et ras og et vulkanutbrudd. Disse morderne og psykopatene lever opp til forventningen, de lyver og dreper, de har dårlig selvbeherskelse, de er ulver for sine medmennesker.

Godhetens eksempler: Jesus, Den gode samaritaner, Mor Theresa, Mahatma Gandhi.

Mor Theresa, Dalai Lama og Gandhi har alle blitt gjenstander for historisk granskning, med påfølgende kontroverser: møter med diktatorer og forleggere. Om all politisk hestehandel som Gandhi engasjerte seg i, ingen av dem kan imøtegå verdens renhetskrav, ingen av dem klarer å leve opp til forhåpningen om et menneske som ER godt. Det gode mennesket er dømt til skuffelse, dømt til å skuffe.

Så det er utfordringen til den som vil gi sine hender til godheten: å orke å bli skuffet.

Godheten, slik vi har hatt den på teologisk og filosofisk pidestall er en drøm, en essens, et ideal. Det besøker oss i ny og ne. Men den er egentlig vår takknemlighet over at vi lever, og at vi kan velge å leve for andre også, utkledd som feiring og unntak.

Tenk på verdens fantastiske kunstverker. Mona Lisa ser ut som en Petterøes gulfarget sjokoladeeske, stengt inne i et skuddsikkert skap av glass. Det er absolutt et fint bilde, det er ikke det. Men tenk: Sett at det ikke fantes trær. Sett at en kunstner hadde laget et tre. Et ganske vanlig småpjuskete grantre. Det hadde vært fantastisk.

Det finnes pjuskete grantrær over alt. At hvert eneste ett av dem er vakrere, mer strålende og representerer noe viktigere og mer nødvendig for oss enn Mona Lisa, det er et faktum vi har utestengt oss selv fra. Akkurat som at alle må ha tilgang til vann. Og at det er enkelt å være god, det er bare å være vanlig.





















Slektens demoner

Om hevn
Av Pedro Carmona-AlvarezPedro.

Carmona-Alvarez er en prisbelønnet norsk-chilensk poet, forfatter og musiker. Hans diktning er blitt kalt en knyttneve i trynet på norsk poesi. Gjennom hele sitt forfatterskap har han vært opptatt av hevn som motiv, og hvordan traumer forplanter seg til neste generasjon.
Dette essayet er skrevet for scenen og ble fremført under Ibsen- og Hamsun-dagene i Grimstad august 2019.





I hele sommer har jeg tenkt på hevn. På regnskap. Likevekt. Utjevning. Jeg har tenkt at Hevnen er bunnløs, kjerneløs, for siden å ombestemme meg; nei, hevnen er nettopp full av sentrum, av en slags trassig hukommelse, en insisterende kjerne som verken kan eller vil glemmes. Jeg har tenkt på moral og justis, men også på arv, på hvordan ugjerninger formidles, gjenfortelles og formidles fra generasjon til generasjon. Og så har jeg tenkt at hevnens natur er spiralsk, uendelig, ustoppelig; den krever ikke ro, avslutning, men fortsettelse. Hevngjerningen er gjentagende, performativ; den både anklager, næres av og reproduserer udåden den har som kilde. For hevnen gjennomføres alltid av noen som ufrivillig har blitt påført en urett. Hevneren er alltid en maskert, et forvandlet vesen, tvunget av andre til å måtte kvitte seg med sin opprinnelige identitet og omfavne offerets. Og den er vanskelig å begripe, hevnen, fordi den forkaster de sentrale prinsippene for hvordan vi lever under rettstatens juridiske prinsipper – forbrytelsen er individuell, men avstraffelsen kollektivt sørget for av dommere, domstoler, fengselsvesen, rehabiliteringsinstanser etc. Hevnen får oss til å tenke på alt fra barbari, fra middelaldersk selv-justis, til tider da maktinstansene lot befolkningen bivåne offentlige henrettelser og lemlestelser ikke bare som underholdning, men som legitimerende garanti. Hevnen får oss til å tenke på blodige feider, religiøse dogmer, på Fatwaer, æresdrap (som det heter når det er muslimer som utfører dem; familietragedier når hvite gjør det samme), på den kriminelle underverden, mafiaen, narkokartellene, men også på parodien, B-filmen; alt fra asiatiske kung-fu filmer, Westernfilmer og frem mot Tarantinos overdrevne og parodiske meta-meta-collager.



Det overdrevne er noe man forøvrig kan tilskrive romeren Seneca, som i sitt stykke om brødrene Tyestes og Tesevs ytrer at gjengjeldelsen bør være uendelig mye drøyere enn udåden; Tesevs er sint på sin bror fordi han har blitt frarøvet tronen, og forfører dermed Tyestes kone. Tyestes hevn er intet mindre enn å invitere broren på en storslått bankett, der han får servert sine egne lemlestede barn til middag, en hendelse som Shakespeare stjeler og gjentar i sitt hevndrama Titus Andronicus. Tyestes og Tesevs feide er da også en del av bakgrunnshistorien i hevnfortellingene om Trojakrigen, Kong Agamemnon og Klytaimnestra og deres barn – Orestes og Elektra, som også inngår i hevnspiralen, som forøvrig eskalerer og tåkelegger seg selv etterhvert som den folder seg ut.  


Hva setter i gang den tiårige beleiringen av Troja? Paris som røver Helena, ydmyker Menelaos slik at kongsbroren Agamenmnon samler sine kumpaner og drar for å forsvare brorens ære? Eller var det da Paris av Zevs ble utropt til å velge den vakreste av Hera, Athene og Afrodite under bryllupsfesten til Pelevs og Thetis, og han valgte Afrodite, som tilbød ham Den vakreste kvinnen i verden? Eller var krigen en konsekvens av at Eris – gudinnen for krangel – ikke var ønsket i bryllupet til Pelevs og Thetis, og at hun som hevn kastet stridens eple inn på festen, med inskripsjonen «til den vakreste», slik at gudinnene som var tilstede måtte avgjøre hvem eplet var tiltenkt?


Den greske litteraturen er full av hevndramaer; gjengjeldelser som krever gjengjeldelser, aksjoner som krever re-aksjoner; det er den gamle verdens måte å gjøre opp; Klytaimnestra dreper ektemannen Agamemnon fordi Agamemnon ofter datteren Ifigeneia slik at gudinnen Artemis skulle få sin hevn for at Agamemnon skjøt en hjort hun var speisiel glad i. Elektra og Orestes – Klytaimenstra og Agamemnons barn – sverger hevn over sin egen mor, deres fars morderske. Odyssevs kommer hjem fra sin ti-årige hjemreise og hevner seg på alle beilerne som i årevis har plaget Penolope og Telemakos hjemme på Itaka. Etter at Patrokolos – Akillevs våpendrager og bestevenn – blir drept av Hektor, Trojas fremste kriger, går Akilles fullstendig berserk og ender opp med ikke bare drepe Hektor, men å dra ham etter hestevognen i tolv dager. Akillevs raseri utløses av sorgen over å miste Patrokolos, slik alle de andre jeg har nevnt også gjør. Datterløse mødre og farløse sønner, æreskrenkede ektemenn eller ekskluderte gudinner. Den hevngjerrige er besatt, maskert, blind av raseri, sorg, smerte.


I mitt forfatterskap har jeg lenge interessert meg for besettelse, for det monomane, for sorg og bitterhet, for en slags levde liv som er kontrære, nostalgiske, harde og ukuelige. Mine bøker har kretset om konsekvensene av urett, forbrytelser, mord, forsvinninger, tortur, eksil; min litteraturs opprinnelse er min familiære flyktninghistorie og mitt kontinents brutale politiske virkelighet. I litteraturen har jeg da også vendt meg mot forfatterskap og tradisjoner som utforsker og speiler vold, traumer, makt, overgripere og ofre. Og i forlengelsen av dette: hvordan språk og språklighet reflekterer, forvrenger og tildekker våre individuelle og kollektive narrativer; hvordan vi bruker språk for å skape sammenheng mellom det skjedde i går og det skjer i dag.


Jeg skal forsøke å si noe om disse tingene og nærme meg kveldens tema, som er hevn.


I 2009 utga jeg en roman – Rust – som på mange måter var et forsøk på sammenstille to ting: på den ene siden min kjærlighet og takknemlighet for en type norske romaner som var viktige for meg under oppveksten – Saabyes Beatles, Ambjørnsens Hvite Niggere – og på den annen en slags mosaikk-aktig utforskning av hvordan den slagmarken Latin Amerika på mange måter var under store deler av det 20. århundre påvirker individer også lenge etter at diktaturene falt, og de demokratiske overgangene ble fullbyrdet.  


Kort fortalt: romanens første del er en vennskapshistorie, en bandroman, en dopbefengt oppvekstskildring der vennene Thomas, Daniel og det chilenskfødte flyktningbarnet Passolini står i sentrum. Disse tre danner også etterhvert kjernen i The White House, et relativt kjent og suksessfullt band. Da The White House befinner seg på toppen av sin karriere, forsvinner vokalist og frontfigur Passolini sporløst, og etterlater venner og famile i et vakum.

Romanens andre del åpner med at noen etterforskere fra det argentinske politiet på besynderlig vis finner frem til et hus i tiger-deltaet (nord for Buenos Aires) der åtte mennesker er henrettet. Disse åtte har alle til felles at de - på et eller annet tidspunkt under de latinamerikanske diktaturene på 60-70-80tallet – gjorde seg skyldige i forbrytelser som de ikke juridisk ble dømt for. En av de henrettede er en militærlege som kidnappet nyfødte barn fra politiske fanger og adopterte dem vekk til barnløse militærfamiler. En annen er en torturist ved ESMA, militærakademiet i Buenos Aires, der tusenvis av mennesker ble drept mellom 1976-1982. En tredje er en av den argentinske etterretningens fremste tystere, ansvarlig for et uvisst antall forsvinninger, lemlestelser og død.


Disse åtte udømte forbryterne har blitt først kidnappet, blitt holdt som fanger i huset i Tiger-Deltaet, der de først har måtte overvære sine egne rettssaker, for siden å bli henrettet. De ansvarlige er også åtte i tallet, mennesker hvis skjebner er uløselig knyttet til den kontinentale, nære politiske fortiden. En argentinsk kvinne, datteren av en holocaustoverlevende, hvis mann og barn blir drept under fortball-VM i Argentina i 1978. Senere havner hun i Berlin, København og London, der hun møter en chilensk mann som på 70-tallet måtte overvære sin kone og sine barns henrettelser. Vi møter en chilensk kvinne som havnet i Uppsala med sin mor som barn, etter at faren forsvant bare noen få dager etter militærkuppet i Chile i 1973. Og den uruguayanske unge mannen som oppveksten tilfeldigvis oppdager at han er en av de kidnappede spedbarna, og i sjokk rømmer fra militærfamilien han har vokst opp i, før han tilbringer noen år som uteligger i Buenos Aires. Og her møter vi også Passolini, rockestjernen fra bokens 1. del, som nå opptrer under sitt egentlige navn – Miguel Angel Dario Cortez.


Som sagt: Etter møysommelig å ha samlet dokumentasjon om sine fangers udåder, har disse gjennomført skinn-«rettssaker» der de kidnappedes forbrytelser har blitt minutiøst gjennomgått før de har blitt tildelt en dødsdom, og deretter henrettet. Etter at oppgaven disse åtte har gitt seg selv – altså å ha tatt loven i egen hånd – er utført, melder de seg for politiet og lar seg frivillig pågripe. Etter pågripelsen tar den argentinske etterretningen raskt over saken fra det føderale politiet og alle de åtte – inkludert Passolini – blir satt i et høysikkerhetsfengsel i Buenos Aires. Romanteksten brytes så opp i en collage av gjenfortellinger, tilbakeblikk, samtaler, avhørsnotater, enetaler og brev. Her blandes biografi, historie, politikk og retorikk om hverandre.


Da boken kom ut ble den hovedsakelig lest som en band- og eksilroman. Noe som stemmer, for så vidt, men jeg har alltid ment at det helt sentrale i boken er den forvridde formen for gjengjeldelse. De fengsledes handlinger er nemlig ment å gjenopprette en balanse, en skjevhet, en urett som rettstaten ikke har tatt ansvar for. Forbrytere får gå fri, mens ofrene må slepe sin sorg og sine traumer etter seg i stillhet. For de nasjonale gjenoppbyggingsprosjektene krever først og fremst forsoning. Det har vært helt essensielt for de latinamerikanske landene – slik det var med Tyskland etter 2. verdenskrig – at både ofre og overgripere enes om å ikke å dvele ved fortidens udåder, men om å se fremover, sammen til felleskapets beste.


Mine romankarakterer forventer verken aksept, stillhet eller forståelse for sine handlinger. I deres øyne finnes en uløst konflikt mellom overgripere og ofre som må eksternaliseres, og det er bare gjennom hevnen at de – ofrene – vil klare å utjevne skillet mellom sin egen sorg og bødlenes fravær av det samme. De vil holde sårene åpne. Hvis offeret ikke ønsker seg noe annet enn å ville skru tiden tilbake og gjøre det gjorte ugjort, er ikke hevnen noe annet enn en utjevning, men i moralsk og ikke i matematisk forstand. Da de kidnappede innser at de kommer til å dø for de hevnendes hånd, blir tiden opphevet, og forbryteren blir naglet fast til sine ugjerninger. De blir medmennesker, på skrudd vis forent med sine ofre.


Denne hevnen er symbolsk, sier en av romankarakterene, de som blir drept, fungerer som symboler selv om ugjerningene (både deres og hevnernes) ikke har noe symbolsk ved seg. Dokumentasjonen som legges frem er forsøk på anstendighet. Angeren er det helt sentrale spørsmålet i romanen, ved siden av et drivende og nærende nag (som jeg skal komme tilbake til.)



II


Det var den gamle verdens koder jeg ville nærme meg i Rust. Hevnen som kulminasjon, men også som avslutning, noe som er umulig. Det umulige i ligningen likt for likt, øye for øye, som er det greske dramaets etos, men også det gammeltestamentlige – kunne dermed bare behandles symbolsk, siden ingen av mine romankarakterer kunne gå god for et regnskap som baserer seg på kalt en falsk moralsk matematikk. Ingen kan under noen omstendigheter gå god for den moralsk sett umulige tanken, skriver filosofen Jean Amery, om at fire til seks millioner tyskere burde avlives, for slik å gjenopprette en slags balanse i regnskapet etter 2. verdenskrig.


Hva er så offerets muligheter i etterdønningene av en urett? Mye av det som finnes av hevn-litteratur (og filmer og sanger etc.) bygger på ideen om at justisen selv er korrumpert – slik det fremkommer i min roman; få har blitt dømt for de brutale gjerningene som ble begått i Latin-Amerika – og offeret må derfor utføre selvjustis. Men i rettstater som våre, der justisen er institusjonalisert og har overtatt straffens og voldens privilegium og monopol, hva er da offerets muligheter? Hva skal den brennemerkede gjøre med sin sorg?



III


Re-sentiment – som best kan oversettes som nag, bitterhet, agg – er en tilstand som fordømmes, både av filosofien (Neitzche fordømmer resentimentet på moralsk grunnlag) og av pyskologien (som bare kan forestille seg det som en forstyrrende konflikt, eller en egenskap som i stor grad tilhører de maktsyke).


Men offerets tilstand er en forvrengt tilstand – jeg ber dere nå om å tenke på ofrene etter 22. juli-massakren – som det offisielle, det institusjonelle, det politiske og juridiske bare delvis anerkjenner. Offeret møtes med en dempet forståelse av sitt introspektive agg; offerets sorg, bitterhet, raseri forventes falmet med tiden. Vi kjenner alle til frasen Tiden leger alle sår. Offeret må sørge ferdig, slik at det igjen kan bli en del av et sosialt, politisk og økonomisk felleskap som favoriserer, skal man si, nytestamentlige dyder som forståelse, forsoning, ja, til og med tilgivelse. Offeret skal på sikt være i stand til å internalisere sin fortidige lidelse og bære den med en slags emosjonell askese. Resentimentet blokkerer utgangen til fremtiden, og virker kontraproduktivt; det skaper et vesen besatt av fortiden, av sin egen sorg, av sin egen smerte, av sin egen forvriddhet.  

Det besatte offeret synes kravet om forsoning er amoralsk. Tenk på det: det er faktisk store sjanser for at Utøya-overgriperen - til tross for domstolene og dommerne og lovverket – vil eldes med verdighet og triumferende overleve oss alle. Det grufulle her er offerets uendelige smerte og bøddelens fravær av det samme. I min romantekst skriver jeg ikke om rettferdighet. Jeg skriver om mennesker som vil holde sårene åpne. Offeret ba ikke om å bli forvandlet til et vrengt vesen, udådens konsekvens er både usynlig og uinteressant for overgriperen. Udåden nagler oss til våre ødelagte fortider, og skaper en type sorg som rasende, monoman, som ikke søker ro, en type smerte som ikke vil glemme seg selv. Den vil være plagsom, insisterende.


Etter at de Latin-Amerika-diktaturene falt på begynnelsen av 90-tallet, har kontinentet forsøkt å overkomme sine egen fortid; vi er ikke lenger et kontinent fullt av patriarker, korrupte MacBeth-ske generaler i solbriller eller dødsskvadroner. Ingen bananrepublikker, ingen imperial bakgård, ingen 3. verden lenger, for nå er byene våre også fulle av nydelige kjøpesentre, Apple-butikker og fjonge kaffebarer. Fremtiden avhenger av fremskritt, fremskritt avhenger av penger, penger kommer fra investorer, investorer er avhengige av stabilitet, og stabilitet oppnås bare ved forsoning, som for offeret – og det skal vi huske – er ensbetydende med glemsel. Mens alle er opptatt med å komme seg videre – for slik kunne fjerne seg fra et barbarisk ettermæle – nekter mine romanfigurer å forsones, å tilgi, å holde kjeft. Deres uhørte symbolske udåd er en måte å forlenge smerten på, en forvridd, nostalgisk, bitter, insisterende, urimelig gest. Et stort stumt NEI.