Uro i det indre og i det ytre

Livet er en kamp. En kamp for å overleve, for å bli sett, elsket og forstått. Bøygen er de andre. Det er de andres blikk som skaper den du er. Man er altså avhengig av de andre. Eksistensen er dermed en slags kamp om det du selv ønsker og det de andre ønsker og tolker som dine ønsker. Her er det også kompliserende faktorer som kjønn- og kultur-forskjeller.

av Torolf Kroglund - 8.11.2016

Slik er det med nasjoner også. Forskjellen mellom hvordan vi selv ønsker å framstå, og hvordan de andre ser oss. Kulturforskjeller kompliserer, og frustrasjonen kan stige i takt med at man ikke forstår hverandre, eller kanskje forstår hverandre men har forskjellige mål for makt. I verste fall munner det ut i vold.

Vi lever i en urolig tid, med uoversiktlige konflikter, med terror og krig. Samtidig er det noen sentrale spørsmål som ligger til grunn, for eksempel kampen mellom kjønnene, hersketeknikkene som benyttes for å få definisjonsmakt, den politiske polariseringen og verdikampen for ulike forståelser av virkelighet og verdisett, der noe defineres som ondt og noe som godt, alt ettersom hvilken side man står på.

Da er litteraturen, kunsten og kulturen viktigere enn noensinne. Dersom vi ønsker å få de andre til å forstå oss så må vi forsøke å forstå dem. For å forstå det må vi forstå oss selv.

(…)

Men, også opplyste samfunn begår overgrep. Opplysning og demokrati er ingen garanti mot barbariet. Det viste blant annet Tyskland for bare 75 år siden.

Vår europeiske sivilisasjons vugge er et interessant eksempel; Athenerne begynte å bygge sitt imperium for å kunne stå i mot en andre bølge av invasjon fra Perserne. Da var det viktig for dem å spre sine unike og gode tanker om demokrati, drama, filosofi, kultur, litteratur og vitenskap - som en verdikamp. Samtidig gjorde de nettopp det, med sverdet i hånd. De gjorde det ved å underlegge seg omkringliggende bystater med makt og med vold. Det interessante er at de gjorde det med viten og vilje. Krigens redsler, de demokratisk valgte politikernes framgangsmåter for makt og overgrepene i kjølvannet av dette ble nemlig vist på byens teaterscener. På første rad satt de samme politikerne, bakover benkeradene satt resten av byens borgere, både de rike og mektige og ”folk flest”.

På utendørs-amfienes scener spilte skuespillere ut realistiske historier om hva som faktisk skjedde, og stykkenes forfattere gjorde sitt for å sette seg inn i ofrenes, gjerne også fiendens (Persernes), synsvinkel. Dermed måtte Athenerne konfronteres med konsekvensene av sin politikk, både i tragedier og komedier, både med latter og med gråt; og ikke minst med empati fikk de (bedre) forståelse av egen framferd.

Det betød ikke at de nødvendigvis la om sin politikk. Men de fikk et mer komplekst og sammensatt virkelighetssyn og en forståelse for mangfoldet. Det ga dem kanskje et bedre grunnlag for å like fullt kjempe for sine verdier og for sin kultur i kamp med andre?

Også Norge ble samlet og forent og bygget, med sverd i hånd. Våre nasjonale verdier og virkelighetsforståelse ble bygget i en unik kamp mellom den opprinnelige norrøne kulturen og en importert religion og kultur fra midt-østen (kristendommen).

Senere var vi lenge avhengige av våre nabolands kultur, både det stolte og sterke svenske imperiet og det danske som sto i et nærere forhold til både Europa og verden for øvrig.

En egen utenrikspolitikk har vi dermed ikke fått før mange ti-år etter at vi igjen ble et selvstendig land - og det er bare for hundre år siden.

Også i vårt lille land i utkanten har litteraturen, dramatikken og kulturen vært den kanskje viktigste både nasjonsbygger, identitetsskaper og samlingspunkt. Men forøvrig et sted hvor forskjellene og kampen har vært hard og vanskelig. Fra slutten av 1800-tallet og til 2000-tallet har ikoner som Wergeland, Ibsen og Hamsun både bygget og revet ned. I takt med samfunnet, politikken og verden for øvrig. Men også med det gitt oss et grunnlag for å forsøke å forstå mer, for å se skjønnheten i det komplekse og farligheten i de forenklede løsningene. I dagens samfunn gjør for eksempel Karl Ove Knausgård, Carsten Jensen, Åsne Seierstad, Walid Al-Kubaisi, Morten Strøksnes det samme.

Ikoner er ikke interessant i seg selv, men kun i arbeidet med dagens forsøk på å forstå, i kamp med morgendagens ikoner kanskje? Vi må våge å leve i dag, ved å se oss både tilbake og framover – men med føttene og fornuften godt plantet på jorda vi står på.

(…)

Årets festivalprogram, med både festivaluken i august og i øvrig helårsprogram, gjenspeiler disse tankene. Og det er vårt håp at festivalen sånn sett spiller en rolle i dagens agenda. Sånn sett ønsker vi å være en samfunnsaktør, ikke bare slik vi observerer at mange andre er; lanseringskanaler for forlag, bok-elskere og entusiaster - men også med en dypere forståelse for viktigheten av litteratur, teater og tanke som en helt sentral byggesten i samfunnet.

Vår tid er preget av mye, både indre og ytre, uro. Men man kunne kanskje gjort en liten omskriving av en kjent versestrofe fra salig mester Bjørnson i: "Ro er ei det beste - men at man noget vil!"