Om hundre år er ikke allting glemt

 Direktør ved Arkivet Freds- og Menneskrettighetssenter Audun Myhre minner publikum om at hukmomelsen og den etiske bevisstheten er menneskets adelsmerke.

Direktør ved Arkivet Freds- og Menneskrettighetssenter Audun Myhre minner publikum om at hukmomelsen og den etiske bevisstheten er menneskets adelsmerke.

 
 

talen ved åpningen av ibsen- og hamsun-dagene 2018, ved direktør ved arkivet freds- og menneskrettighetssenter audun myhre

Det er romanene som gjør Knut Hamsun til en forfatter som overlever sin egen tid. I hvor stor grad nazisten Knut Hamsun bidrar til denne overlevelsen, er verd å reflektere over. Knut Hamsun skrev også, som de fleste av dere godt vet, også dikt. Og i diktsamlingen Det vilde kor finner vi den kjente strofen Om hundre år er allting glemt.

Om hundre år er det bare de mest ihuga fotballstatistikere som vil huske at Frankrike slo Kroatia 4 -2 i fotball VMs finale. En finale hvor VAR, video assistant referee, var utslagsgivende og omdiskutert. Om hundre år vil enda færre huske Egypts stjernespiller Mohamed Salah som i forkant av mesterskapet poserte smilende på flere bilder sammen med Tsjetsjenias president, Ramzan Kadyrov. Men denne posering gikk ikke upåaktet hen i den opinionen som er svært kritisk til denne presidentens manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Og antagelig gikk poseringen heller ikke upåaktet hen hos de presidenten ønsket å kommunisere med gjennom disse bildene.

Om hundre år vil nok også de smilende bildene av den tyske landslagsspilleren Özil sammen Tyrkias president Erdogan tatt i forkant av det tyrkiske valget være glemt. Men bildene vakte så sterke reaksjoner at det tyske fotballforbundet til slutt valgte å gå ut med en pressemelding. Fotballpresidenten Reinhard Grindel beklaget og sa at «DFB står for verdier Mr. Erdogan ikke respekterer. Derfor er det ikke bra at våre landslagsspillere brukes som et stunt i hans valgkampanje».

(I parentes bemerket: Så har denne hendelsen også fått sine ekstraomganger hvor flere elementer knyttet til både respekt for idrettslige prestasjoner og rasisme er satt i spill.)

Men uansett, enten man er ballkunstner eller ordkunstner er det umulig å skille mellom sine offentlige opptredener på den arena hvor man blir berømt, og offentlige opptredener på de arenaer hvor man opptrer som berømt. Det gjaldt for Knut Hamsun den gang, og det gjelder for dagens stjerner innenfor det som kan kalles et utvidet kulturbegrep. Robbie Williams høstet forresten også massiv kritikk fordi han stile opp som artist under åpningsseremonien til fotball VM med Vladimir Putin tronende som vertslandets president.

Festivalsjef Torborg Igland skriver på hjemmesiden til Ibsen og Hamsun dagene: "Gjennom dette året har fortellingen vært en rød tråd for Ibsen & Hamsun forum. Fortellingene vi omgir oss med, sanne eller usanne, myter og eventyr, klassikere og heltehistorier, religioner og ideologier, blir til sammen fortellingen om oss. Ikke motsetningsfri. Men kanskje sier de likevel noe sant. For hvor kommer de fra? Hva blir vi under deres overbygning? Hvilken livshjelp kan de gi? Og når blir de tvang vi må sprenge oss ut av?"

Å være menneske er å leve med fortellinger. Fortellinger utgjør en viktig del av historien, den kollektive og den individuelle.

Fortellinger handler om at ikke alt blir glemt. Hukommelsen og den etiske bevisstheten er menneskets adelsmerke. Derfor er det vårt ansvar og vår oppgave å være bevisste på hva vi husker og hvordan vi velger å huske. Både som kollektiv og hver for oss. Det vi velger å huske blir en del av vår kollektive eller individuelle historie. Og når noe velges, er det noe som også velges bort.

Ved ARKIVET i Kristiansand hvor jeg jobber, har vi en medarbeider, Kjetil Grødum, som har tatt en doktorgrad om temaet Narrativ rettferdighet. Doktorgradsarbeidet baserte seg blant annet på en feltstudie i Kambodsja tilknyttet rettsoppgjøret etter Røde Khmer regimet. Mye kan sies om skrekkveldet til Røde Khmer på slutten av 1970-tallet. Blant annet hadde de som mål å slette historien og skape en helt ny historie uten relasjon til det som hadde vært. Man antar at RK direkte og indirekte tok livet av 25 prosent av landets 8 mill innbyggere. Kjetil forteller at det viktigste for de han intervjuet som overlevde dette skrekkregimet var ikke hevnen, men at fortellingen om det som hadde skjedd, ble kjent og kom fram som sannheter. At historien om hva som virkelig skjedde skulle bli kjent i hele verden og ikke glemt. Det var viktig at barna fikk høre fortellingen om hva som hadde skjedd. Og hvordan storsamfunnet så på det som hadde skjedd. Det skaper en felles identitet. Når hver enkelt fortelling møtte storsamfunnets fortelling av fordømmelse av folkemordet, skapte det narrativ rettferdighet.

En av kvinnene Grødum intervjuet var en gammel dame som på 70- tallet hadde opplevd at en gjeng med sortkledde kom inn i landsbyen og drepte mennene deres, sønnene og grisene. Hun satt alene igjen med en rekke andre enker. Etter hvert begynte livet å bli normalt igjen. Hennes fortelling om det fryktelige som hendte, var at det kom sorte demoner. Hun hadde gjort det til noe overnaturlig, for hun kjente ikke til Røde Khmer. Men da hun fikk høre om at det var en rettssak hvor verdenssamfunnet hadde pekt ut de som var ansvarlig for overgrep og folkemord, først da klarte hun å tro på sine egne minner. Da gikk hun fra å være et passivt offer til å være et vitne. Dette var med på å myndiggjøre henne. Hun gikk fra å være objekt til å bli subjekt.

Ved å demonisere ondskap tar man også bort det personlige ansvaret.

Poenget med narrativ rettferdighet er at de små fortellingene fra hvert individ forstås i lys av en større fortelling. At enkeltopplevelser kan gyldiggjøres inn mot den store fortellingen om de menneskelige verdier som forener oss. Hver enkelt fortelling er avhengig av en større fortelling, fellesskapets fortelling, for å korrigere seg inn mot rettferdighet, likeverd og den etikken som ivaretar menneskeverdet. Om individets fortelling handler om å ha blitt mobbet, kan det være styrkende å møte et storsamfunns fortelling som tar avstand fra mobbingen, for eksempel. – Fortellingen kan gjøre det umulige mulig.

For at overgangsrettferdighet skal finne sted må individet være villig til å overlate retten til å søke rettferdighet til en tredje parts instans. I Kambodsja er dette tribunalet. For ofrene i Kambodsja handlet rettferdighet ikke om å få personlig hevn, men om å sikre at sannheten og fortellingen om hva som hendte i fortiden blir kjent, og at denne kan bli del av kommende generasjoners historiebevissthet, identitet og kollektive minne. På denne måten bindes fortiden, nåtid og fremtid sammen som fortelling og skaper en historie som gjenoppretter menneskeverd.

Norge hadde sitt rettsoppgjør innenfor det som var datidens rettslige og samfunnsmessige kontekst. I dette oppgjøret var Knut Hamsun en av svært mange tiltalte. Men landet mistet muligheten for at Knut Hamsun, en svært viktig symbolbærer, ble stilt strafferettslig ansvarlig for hva han ytret og gjorde før og under andre verdenskrig. Knut Hamsun ble selv fratatt muligheten til å stå til ansvar for sine gjerninger. Landet vårt mistet muligheten for den gang å skrive en strafferettslig historie som kunne knyttes til vår felles fortelling. Og kanskje nettopp derfor er det desto viktigere at denne siden ved Knut Hamsun og rettsvesenets behandling stadig er gjenstand for oppmerksomhet og refleksjon. Og kanskje er det nettopp fordi saken den gang fikk den behandling den fikk, at vi i dag fortsatt er opptatt av nettopp dette?

Da jeg lærte den grunnleggende grammatikken på skolen var det noe som het sideordnende konjunksjoner. En av disse fire er de to bokstavene OG. Uavhengig av om vi primært som mennesker er konsensussøkende eller konfronterende, introverte eller ekstroverte, prinsipielle eller pragmatiske, ville verden vært veldig annerledes dersom vi ikke hadde muligheten for å binde tingen sammen ved hjelp av det lille ordet OG. Men noen ganger kan det være krevende fordi det som bindes sammen samtidig representerer motstridende verdier eller interesser.

Vi må lese og analysere Hamsuns litteratur. Og diskutere og dissekere hans politiske standpunkter. Dette må aldri slutte. Selv om det kan være krevende når det som bindes sammen representerer motstridende verdier og interesser.

ARKIVET hvor jeg arbeider var som de fleste av dere vet Gestapohovedkvarter under andre verdenskrig. I dag er det et freds- og menneskerettighetssenter med en egen utstilling "Brennpunkt Arkivet»: Denne utstillingen handler om Okkupasjon, motstand, fangenskap og samarbeid i Agder 1940-1945. I utstillingen kommer det også fram at Gestapistene som hadde tilhold på Arkivet ikke bare var torturister. De hadde også andre sider. De hadde familie og barn. Var glad i norsk natur og nordmenn generelt. De var mennesker. Når vi gjenkjenner det menneskelige i mennesket i ondskapen kan historien lære oss noe mer enn å ta avstand fra det som i etterkant framstår som åpenbar ondskap.

Det kan og bør gjerne diskuteres om det er riktig å fremstille de ansvarlige for den grusomme torturen ved ARKIVET på denne måten. Som både torturister og mennesker, til forveksling lik deg og meg. Ikke minst når det gjøres i autentiske omgivelser.

Filosofen Einar Øverenget som var innkalt som forsvarets vitne i terrorrettsaken etter Utøya pekte på hvordan samfunnet har en tendens til å gjøre politiske terrorhandlinger til galskap. Og at man på den måten fjerner mennesket fra skyld. Øverenget påpekte at man skal passe seg for å diagnostisere politisk ekstremisme. Ved å demonisere ondskap tar man også bort det personlige ansvaret. Ved dette sier man at handlingen utført av en uberegnelig person er en umenneskelig handling. På den måten mister man verdifulle muligheter til å lære av historien.

På samme måte var filosofen og jøden Hannah Arendt opptatt av ikke å demonisere ondskapen. I boken Eichmann i Jerusalem ønsket hun å vise de menneskelige sidene ved en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust. Det vakte, for å si det forsiktig, ikke liten oppstand og debatt.

Knut Hamsun er et komplekst OG. Nobelprisvinnende forfatter og beundrer av Hitler. Nasjonalt ikon og landssviker.

Denne dobbelthet, kompleksitet og kompliserthet gjør det viktig og riktig at vi fortsetter å lese og diskutere Knut Hamsun. Som den han var både på den arena som gjorde ham berømt og på den arena hvor han brukte sin berømmelse og posisjon. Det er stadig nye generasjoner som kommer til. De kjenner ikke historien, gjenkjenner ikke faretegnene. Vi må lese og analysere Knut Hamsun sin litteratur. Og diskutere og dissekere hans politiske standpunkter.

Dette må aldri slutte. Selv om det kan være krevende når det som bindes sammen representerer motstridende verdier og interesser.

Om hundre år vil ikke alt være glemt. Om hundre år må vi fortsatt huske at Knut Hamsun var en dikter som skapte bærekraftig litteratur og samtidig støttet en ideologi som krenket det mest grunnleggende menneskeverd.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å ønske Ibsen- Hamsundagene lykke til med årets dager. Vi inviteres jo blant annet inn i det autentiske rommet for erstatningsrettsaken i 1947. Når vi får lytte til en tekst som blant annet setter oss i kontakt det som ble sagt den gang, kommer vi så tett på begivenheten som mulig. Vi er der hvor dette VAR. Vi utfordres til å reflektere. Og selv der hvor det brukes videodømming eller lydopptak, er det ikke nødvendigvis enighet om tolkningen av hva man ser eller hører. Det skaper diskusjon og refleksjon. Og bidrar forhåpentlig til en felles fortelling som ikke blir glemt, men skaper et samfunn hvor enkeltmennesket i all sin kompleksitet bevarer og får bekreftet sin ukrenkelige verdi.