Om ytringsfrihet og litteratur

Forfatterens ansvar ligger i at man ”eier språket”

På grunn av denne språkmektigheten slipper forfattere lett til i offentligheten, dessverre ofte med lettvintheter forkledd med stort patos og selvhøytidelighet. Men en dyktig poet er ikke nødvendigvis en god samfunnsanalytiker. Poetokratiet er og bør være dødt!

Likevel, ansvaret i å ”eie språket” kan også innebære det positivt motsatte; noe svært verdifullt som til gjengjeld ikke verdsettes nok av samfunnet. Forfatterne kan nemlig gi det ”språkløse”, de tause erfaringene, nettopp et språk. Det er – med et fint ord – det ”kontrære”; det vil si at litteraturen og kunsten kan se virkeligheten og våre vante oppfatninger med et nytt blikk. Eller et mer mangesidig blikk.

Kultur er politikk:

Ikke parti-politikk men det som på overordnet vis driver offentligheten (og dermed vår virkelighetsforståelse og vår identitet) videre, ofte ved å overskride det flertallet ser som allmenne sannheter. Tenk hva vi hadde vært om ikke vi hadde hatt bøker skrevet av: Darwin, Freud, Ibsen, Shakespeare, Voltaire, Marx, Smith, Holberg, Snorre, Herodot og Aristoteles.

Om ikke kultur er politikk, så blir det i alle fall med en slik forståelse noe veldig viktig.

Så hvorfor behandles fremdeles kultur som noe uviktig? Som ”garnityr”. Som ren underholdning eller noe for spesielt interesserte hvitvinsdrikkende tanter? Spesielt her ute i provinsen er dette et problem. Her er dessverre en lang rekke med musikaler, revyer og lanseringsshow den bekreftende regelen, selvsagt med flere gode unntak. Et eksempel er hvordan store statlige subsidier til det regionale fyrtårnet Kilden teater- og konserthus mest resulterer i cover-band i Fjæreheia, musikaler og annen underholdning. Kilden kunne i et tenkt tilfelle heller tilbudt oss innhold som riktignok var underholdende, men også kunne sagt noe viktig om oss og vår tid og kanskje til og med avfødt en god samfunnsdebatt, som hadde tatt oss videre? Teaterscener og kulturhus/litteraturhus ellers i landet greier det jo.

Et annet talende eksempel er hvordan kultur behandles under Arendalsuka. I 2013 ga jeg – og vår festival - bort to programposter som var relevante; stemmerettsjubileet med fire biografer og en oppsetning av En Folkefiende. I fjor var det bortimot ingenting relevant, noe rikspressen med rette kritiserte. Kultur er tilsynelatende ikke viktig i ”de voksnes selskap”. Det er bare nødvendig som ”krydder”, så ikke maten skal smake for tamt…

 Børs og katedral

Har vi – litt mer generelt sett - lagt folkeopplysningstanken ut for salg? Har offentligheten blitt mer børs enn katedral? Har politikken blitt bare kjøp og salg av meninger? Har kulturen blitt krim i alle kanaler, uforpliktende underholdning, musikaler og rosablogger? Og en medieoffentlighet som også setter børs foran katedral, kutter og radbrekker - og glemmer det viktigste; journalistikken? Et akademia som murer seg stadig mer inne i sin egen verden – som en slags priviligert vernet bedrift - og glemmer oss, samfunnet, og vår felles offentlighet? Nåja. Det er nok ikke fullt så ille stelt ennå. Men, dersom offentligheten systematisk bygges ned så blir også brutale og fascistiske trusler mot vår opplyste og frie offentlighet enda farligere. Vi blir lettere å angripe.

Hvem er de som truer? Jo det er de som ikke tåler nettopp kulturens ”mangetydighet”. De som vil ha det enkelt og monotont. Ikke multikultur, ikke stereo, ikke forskjellige meninger. Vi må møte dem med nettopp det de hater; mangfold. For det motsatte av mangfold er enfold.

 Den gode forfatteren og journalisten skriver ikke Historie, men historier – disse historiene gir oss noe annet enn det ene allment godkjente synet.

Man trenger ikke tilhøre ”kultureliten” eller ”den kreative klasse” for å forstå at dette er nødvendig for evnen til kritisk og selvstendig tenking.

Politisk idiot utfordrer

Satt litt på spissen så utfordres det frie ordet i den norske offentligheten fra to fronter: Idiotien og Det politisk korrekte. ”Den politiske idioten” sier noe som flertallet ikke liker, og flertallet møter det med moralisme, med andre ord: det politisk korrekte. Er det faktisk også vi, flertallet, som begrenser det frie ordet? Det var i alle fall en av konklusjonene i Fritt Ords ytringsfrihetsrapport nylig.

Når vi møter ”den politiske idioten” med fordømmende moralisme begrenser vi ikke bare rommet for det frie ordet, men vi begrenser oss selv fra å stille spørsmålstegn ved allmenne vedtatte sannheter. I sannhet ender vi i verste fall da opp med å være de største idiotene selv.

Slik sett er Ibsen-stykket En Folkefiende fremdeles uhyggelig aktuell. For hvem er Doktor Stockmann i dag? Edward Snowden og varslerne som støtes ut av alle gode selskap? Islamkritikeren Arne Tumyr i SIAN som kjemper for friheten til å være med på bibliotekenes nye satsing: ”åpen offentlig debatt”?

 Politikk er kultur

For en god del tiår siden var forfatterne ensbetydende med de intellektuelle og det frie ordets frontkjempere; Arnulf Øverland som satt og skrev i sin hytte her i Lillesand og som karikerte kristendommen så grundig og nådeløst – som ”den tiende landeplage” - at han ble stilt for retten for blasfemi. Agnar Mykle ble dratt for retten for sin ublu litteratur, Jens Bjørneboe likeså. I vår tid ble dette igjen aktuelt da etikkprofessor Paul Leer Salvesen fra Kristiansand for et par år siden ville ha en litteraturens ”vær varsom plakat” for å begrense Karl Ove Knausgård.

Da forfatter og festivalsjef Stig Sæterbakken i 2008 inviterte den kontroversielle historieprofessoren David Irving til Lillehammer litteraturfestival truet selveste Fritt Ord og andre sponsorer, og kjente norske forfattere, med å trekke seg fra hele arrangementet. I ettertid er dette en pinlig påminnelse på hvordan ytringsfrihet ikke var så interessant når det utfordret den kompakte norske enighet. Likeså kan man minne om at partiet Venstre ville begrense den norske avistegneren Finn Graffs karikaturer i 2005, men at de altså etter Charlie Hebdo-hendelsen nylig ropte høyest om karikaturens frihet. Mange norske forfattere (med unntak av blant andre Karl Ove Knausgård) blamerte seg på pinlig vis igjen når Peter Handke nylig fikk Ibsenprisen og motstanderne ville moralisere  heller enn å nyansere. Nå ser pipen kanskje ut til å ha fått en annen låt etter at Charlie Hebdo-hendelsen har kastet nytt lys over tematikken.

Vi kunne sånn sett ha omskrevet Joseph Brodsky-sitatet jeg siterte i innledningen, til: ”Estetikken er etikkens problembarn”. Som får oss til å tenke igjennom samfunnets grenser og begrensninger. Det må selvsagt være noen grenser. Hvis det var en bokstavelig forståelse av ytringsfrihet uten både lovlige og moralske grenser så hadde samfunnet vært ulevelig. Slik sett er empati (solidaritet) kanskje en kjerneverdi, likeså mye som frihet.

Samtidig så er det jo slik at grensene ikke blir tydelige før de overskrides. Mens krimlitteratur, musikaler, rosablogger og underholdning stort sett bare bekrefter bestående orden, presser gjerne stor og/eller viktig litteratur og kunst imot grensene, og av og til forbi. Det blir dermed av stor betydning for samfunnet at man har en kritisk kulturell offentlighet, som kan skille ”skitt og kanel”, men som også kan lose oss på rett spor når vi møter alvorlige utfordringer som samfunn. Debatten etter 22 juli og debatten etter Charlie Hebdo viser viktigheten av det, ved nettopp det faktum at den ikke var god nok…

Lørdag 7 mars arrangerer vi en diskusjon mellom en forfatter og en kulturredaktør som en del av vårt vårprogram. Det er Hilde Sandvik, kulturredaktør i Bergens Tidende, og Birger Emanuelsen, forfatter opprinnelig fra Arendal, som skal diskutere rundt Kultur, Offentlighet og Ytringsfrihet.

Velkommen til Apotekergaarden i Grimstad, klokken 17:00, lørdag 7 mars!

Denne teksten er skrevet av Torolf E. Kroglund, som Lørdagskronikk i Agderposten 31.januar 2015